Gå til sidens hovedinnhold

Utenforskap hører ikke hjemme i Norge

De ureturnerbare er vårt grelle utstillingsvindu som skal fortelle verden at Norge ikke gir ved dørene.

Meiningar Dette er eit debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.

De går iblant oss, men lever ikke i vårt samfunn. De er utenfor. Utenfor skolegang, utenfor arbeid, utenfor helsetjenester og bankkonto. De har ikke bilsertifikat og får det heller aldri. De sover på sofaen til en venn. I sommerhalvåret sover de ute for ikke å være til belastning for snille mennesker.

Det er de ureturnerbare, de papirløse. De som «ikke er», som lever i «limbo», en skyggetilværelse mellom liv og død. De blir brukt av staten Norge i et spill for å signalisere at «du må’kke komme her og komme her». De ureturnerbare er vårt grelle utstillingsvindu som skal fortelle verden at Norge ikke gir ved dørene, - at det ikke skal svare seg å klore seg fast i Norge etter avslag fra utlendingsnemda (UNE).

Bare 60 kroner dagen til mat for dem som bor på asylmottak, men i 2004 falt matpengene helt bort. De papirløse skulle sultes ut av landet. Daværende leder for folkeretts-seksjonen i Røde Kors, Mads Harlem protesterte. «Menneskerettighetene er gitt forrang i norsk lov, men det er det de færreste i forvaltningen som kjenner til», raste han. Eksperimentet endte i tragedie. Mennesker som ikke kan reise, reiser ikke om de blir nektet mat. De bare sulter!

Jeg kjenner lovlydige, oppriktige og gode mennesker som ikke kan reise tilbake til landet de flyktet fra. Deres høyeste ønske er å leve et trygt og stillferdig liv og tjene til eget brød. De blir automatisk «kriminelle» fordi de bryter utlendingsloven og ikke reiser ut av landet etter avslag på opphold. Loven er laget for å kriminalisere ureturnerbare. Konsekvensene for å bli værende, er utestengelse fra Norge og Schengen i flerfoldige år etter deportasjon. For foreldre innebærer det årevis med adskillelse fra ektefelle og barn.

De ureturnerbare er «et problem», sier staten. Men parallelt med tilstrammingen av innvandringsregulerende hensyn, produseres ytterligere papirløse i limbo-fabrikken UNE. Trengselen øker i Norges skammelige utstillingsvindu.

En venn tapte rettssaken mot utlendingsnemda for seks år siden. UNE og tingretten påstod at han hadde forfalsket t-skjorten sin med Unicef-logo og dermed ikke var troverdig. Da han etter rettssaken fikk attest fra Unicef på at han hadde arbeidet for dem i hjemlandet, var det for sent - og uten lov til lønnet arbeid, er det for kostbart med ny rettssak. Eksempelet er ikke enestående. Tilfeldighetene rår i norsk utlendingsforvaltning. Paradoksalt nok arbeider min venn nå gratis for å hjelpe de fattige i Norge, likhets-landet der gapet mellom fattig og rik øker år for år. Han lever i limbo på tolvte året og kan ikke reise tilbake fordi det ikke er noe «tilbake» å reise tilbake til. Han er dømt til å leve uten rettigheter resten av sitt liv, eller til staten gir amnesti for flere enn den håndfull’ på 30-40 papirløse som kommer inn under engangs-amnestiet i sommer.

Jeg mener få land i Europa behandler sine papirløse så respektløst som staten Norge. Et forslag på Stortinget i vår om å gi helserettigheter til ureturnerbare, ble nedstemt med 80 mot 7 stemmer. Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte sammen med Frp og regjeringspartiene imot å gi de ureturnerbare helserettigheter. Uten endringer på tinget er det små muligheter til å imøtekomme FNs krav om helsehjelp for alle i Norge. De «tre store» og de blå-blå fortsette å skufle de kasteløse under vårt falmende nasjonale velferdsteppe. Det imponerer ikke!

Et demokratisk samfunn inndelt i A- og B-mennesker kan bestå like lite i dag som i fordums tid. «Utenforsamfunnet» er et angrep på demokratiet. Det politiske avskrekkings-eksperimentet med rettighetsløse mennesker, er nitrist.

Med et pennestrøk kan utenforskapet for flere tusen ureturnerbare elimineres. Norsk organisasjon for asylsøkere, NOAS - har foreslått et amnesti for alle papirløse som har oppholdt seg i Norge i over ti år, uavhengig av alder. Et slikt amnesti vil gjøre en stor gruppe umotiverte sosialklienter til samfunnsnyttige skatteytere, for her er mange ressursmennesker som ønsker å bidra.

Tiden er inne til å avslutte vårt nasjonale utsultings-eksperiment mot våre svakeste. Det førte ikke frem! De ER her og vil fortsette å være her. La oss derfor legge ned utenforskap og styrke fellesskapet. Utenforskap hører ikke hjemme i Norge.

Kommentarer til denne saken