Jeg må si jeg synes det er vanskelig å føle sympati med milliardselskaper som har blitt rike på fellesskapets bekostning når de klager sin nød over at også de må betale noe tilbake. At oppdretterne og milliardindustrien forsøker å fremstå som ofre for dyp urettferdighet samtidig som millionene renner inn på bok og fordeles på noen ytterst få laksemilliardærer, er oppsiktsvekkende. Jeg kan ikke annet en å undres over om de tror på det selv.

Det ble i 2019 solgt laks for over 68 milliarder kroner. Alle kurver og grafer peker videre oppover. Norsk oppdrettsindustri går så det griner, og de fleste oppdrettere tjener penger som gress. Det er helt greit. Men når de gjør det på min og din bekostning, uten å ville kompensere proporsjonalt, da kjenner jeg det lugger litt. Mildt sagt.

Les også

Stoppar investeringar etter forslag om grunnrenteskatt for oppdrettsnæringa

Det er ikke synd på oppdretterne. Hver eneste oppdrettsformue er tuftet på grov utnyttelse av fellesskapets frie fjorder, hvor oppdrettsselskapene siden den spede begynnelsen på 70-tallet har ekspandert voldsomt og fortrengt både kystfiskere, fisken disse fisket etter og endret hele økosystemer. I mine øyne skal oppdretterne være veldig glade for at de ikke blir stilt til ansvar og må betale for de skadene de beviselig har påført fellesskapet.

Et viktig prinsipp for oss som jobber med miljøvern er «forurenser betaler»-prinsippet. Dersom forurenser er kjent, skal forurenser dekke kostnadene for opprydning og avbøtende tiltak for å rette opp i skaden.

Bruker man dette prinsippet overfor oppdrettsindustrien, er det fristende å begynne å leke med tall. Men hvordan tallfester man de negative konsekvensene som er påført fellesskapet for at oppdrettene har kunnet salte ned både millioner og milliarder, tjent på snarveier og rovdrift på økosystemene langs kysten? Summene ville i alle tilfeller blitt sensasjonelle.

I 2019 jobbet 8370 mennesker med oppdrett av laks og ørret. Det er litt mer en halvparten så mange som på Haukeland sykehus – ikke enormt imponerende tall. Hvis man setter disse tallene opp mot samfunnsverdien industrien skaper, finner man fort at oppdrettindustrien slett ikke kaster så mye av seg til stat, kommune og fellesskapet i form av skatteinntekter som industrien skal ha oss til å tro.

Flere av selskapene og eierne sitter også etter hvert i utlandet, og skatter knapt nok i det hele tatt. Selvsagt er det mange som jobber på merdekanten som betaler sin skatt, men også i oppdrettindustrien er arbeidsinnvandringen utbredt. Selv om også disse skatter til Norge, blir allikevel en stor del av pengene sendt ut av landet.

Så når det hele regnes sammen: Hva står nordmenn flest igjen med etter at oppdrettselskapene har tjent sine millioner og milliarder på å ta snarveier i fjordene våre? Mest av alt står vi igjen med fiskeskitt. Ofte flere meter tykke lag, som kveler bunnen rundt hvert eneste av de 1400 anleggene som opereres langs hele kysten av Norge.

Les også

Går ut mot lakseskatten til regjeringa: – Dei skal liksom ta kaksane, men dei tar med seg lokalsamfunn i same slengen

Foruten uanstendige mengder fiskeskitt, gir oppdrettindustrien oss også villfisk som forringes og forsvinner, ødelagte streder og tilgrisede båter, elver tomme for sjøørret og laks, og medisinrester i fri flyt i fjorden, med påfølgende behandlet villfisk. Overfiske av leppefiskarter, og strender hvor krabber og skalldyr forsvinner som følge av lusegifter. Raskt økende nivåer av flere typer miljøgifter og tungmetaller rundt oppdrettsanleggene, og enorme utslipp av mikroplast via slitasje fra forrør. Dette er bare et utvalg av miljøeffektene industrien gir oss som takk for lånet av fellesressursene våre.

Dette er bakgrunnen til grunnrenteskatten. Men får den stå alene kan den komme til å motvirke en rekke miljøtiltak. Den gir dessverre ingen incentiver til å bedre driftsformen til mer miljøriktige løsninger.

Vi i Miljøvernforbundet har i 20 år jobbet aktivt for endret driftsform fra åpne oppdrettsanlegg med fri flyt av alle typer utslipp, over i lukkede flytende anlegg i sjø. En forurensingsavgift ville skapt store incentiver for overgang til utslippsfrie anlegg. Uten dette risikerer vi at industrien begynner å ta enda større snarveier for å kompensere for grunnrenteskatten, og dermed reversere de få «miljøtiltak» de har gjort.

Les også

For 103 år sidan kom fiskeriindustrien til Byrknes: Fredag opna den nye fabrikken til 210 millionar

En annen fare er at enda flere aktører begynner å se på løsninger på land, med store konsekvenser for sårbar kystnatur og med enormt høyt energiforbruk for å slippe unna grunnrente til havs.

Dersom man skal komme dit at alt oppdrett foregår i lukkede flytesystemer, må det betale seg. Oppdretterne har penger nok, for meg er det «gjør det riktig eller gjør noe annet» som gjelder. Men for å tvinge oppdrettindustrien til å prioritere en slik overgang, trenger vi incentiver. En eller flere avgifter generert av faktisk forurensning ville gjort underverker for dette.

Brukt riktig vil både grunnrenteskatt og en forurensingsavgift bidra til at oppdrettindustrien blir en industri for fremtiden. Status quo er ikke et alternativ; til det er det økologiske fotavtrykket alt for høyt.

Innlegget vart først publisert i BA.