Gå til sidens hovedinnhold

Takk for kampen, Kurt

Kronikk Dette er ein kronikk, skrive av ein ekstern bidragsytar. Kronikken gir uttrykk for skribenten sine haldningar.

MINNEORD: Min gode venn og kampfelle Kurt Oddekalv omkom da han gikk gjennom isen utenfor hjemmet sitt ved Bahusvatnet. Han ville redde Kompis, hunden til den yngste datteren, Mathilde. Som et bilde på Kurt. En modig kjempe med verdens største hjerte for de som er i nøden og sliter, dyr som mennesker.

Vi kjempet stort sett på samme banehalvdel, men hadde også våre fighter. Da jeg møtte Kurt som påtroppende nestleder i Naturvernforbundet Hordaland i 1988, ble det fullstendig kulturkræsj. «Han der læreren og fagforeningsmannen fra Austrheim» mot sjømannen, sersjanten og tømreren fra Os.

I motsetning til meg hadde Kurt liten interesse for vedtekter, styremøter og referater. Han var grenseløst utålmodig, og uten formaliteter ville han få ting gjort. Og det fikk han, ikke minst etter at han ble leder i 1991. Ingen sak var for liten for Kurt. Det førte til at Naturvernforbundet Hordaland under ham ble et Naturvernforbund for folk flest. Årsmøtene ble omdannet til sydende heksegryter der både industriarbeidere og håndverkere og næringslivsledere og tradisjonelle akademikere kastet seg inn i debattene. Aldri har vi hatt et mer vitalt Naturvernforbund enn under Kurt. Og de fleste av oss elsket etter hvert denne energibunten. Selv om han tok stor plass i rommet og det kunne gå en kule varm.

Kurt hadde hele tiden et horn i siden til det akademisk snobbete naturvernet og ikke minst «nikkersadelen» i Naturvernforbundet sentralt. Velfortjent, vil jeg si, men det fikk han svi for. Etter det som må karakteriseres som en hekseprosess ledet av generalsekretær Dag Hareide, ble Kurt ekskludert fra Naturvernforbundet i 1993. På barrikaden for Kurt sto ikke minst Austrheim Naturvernlag. I protest mot eksklusjonen marsjerte vi i samlet flokk ut av Naturvernforbundet, og Kurt opprettet Norges Miljøvernforbund. Resten taler for seg.

I Nordhordland har vi svært mye å takke Kurt for. Aller høyest rager snuoperasjonen Statoil Mongstad måtte gjennom etter aksjonene våre mot forurensing og sur nedbør som førte til utallige døde fiskevann i Nordhordland. På fullstappete folkemøter på Lindås og i Austrheim ble direktørene på Mongstad og statoilledelsen tatt med buksene nede for slurv, ignoranse og likegyldighet. Utenfor portene på Mongstad og med fullt presseoppbud delte vi ut død ørret til de ansatte. Resultatet ble direktørskifte og nytt renseanlegg, symbolsk delfinansiert av Naturvernforbundet. Størst inntrykk gjorde kanskje det faste håndtrykket mellom Kurt og den nye direktøren Jakob Bleie der Bleie sier: «Fra nå av skal det være ryddig på tunet». Og slik ble det etter hvert. Dessverre viser Miljødirektoratets ferske anmeldelse av Equinor at bedriften enda en gang er på feil kurs. «Saka om grunnforureining ved Equinor Mongstad er svært alvorleg», sier klima- og miljøvernminister Sveinung Rotevatn til Stortinget sist onsdag. Vi hadde trengt Kurt sitt kjeftament nå.

Men vi husker så mye mer enn krigen mot Statoil. Ikke minst at Kurt sammen med bl.a. elever fra Austrheim vidaregåande skule sto og spadde i olje til knes på svabergene og strendene i Solund etter det tragiske Mecantil Marica-forliset på Svalene i 1989. Vi husker også det genuine engasjementet for heving av ubåten utenfor Fedje, kampen mot vindturbiner på folkemøter i Gulen og raseriet mot en oppdrettsnæring som ikke har skydd noen midler på å tjene seg rike på naturens bekostning. På folkemøter i Austrheim og Radøy holdt han flammende innlegg mot monstermastene fra Kollsnes til Mongstad. Og så var det disse gigantbroene, da, som han kalte for «penisforlengende prosjekter».

For Kurt kunne være usannsynlig frekk og ukonvensjonell. Han vek ikke unna for å klippe slipset av statsråder, sette ut rykter om pågående rotenonangrep mot oppdrettsanlegg eller dumpe store lass med svovelavfall på scenen under folkemøtet om sur nedbør på Kaland skule i Austrheim. Men like mye husker vi ham som krigeren med det store hjertet. Lederen som egenhending snekret standsboder til lokallagene sine, kom ut med telefax til oss i pajeroen sin og løftet paddene varsomt av veien når han skulle kjøre inn på tunet sitt ved Bahusvatnet.

Aller størst inntrykk gjorde det likevel for første gang å se ham gråte under bisettelsen av min bror sommeren 2019. Også de hadde sine feider, men sin samferdselssjef kunne han aldri glemme.

Med Kurts indianermetaforer; nå er de to sammen igjen på andre siden av elven, på de evige jaktmarker. Sønnen Ruben skriver til meg søndag: «De har nok allerede funnet en felles «fiende» å bekjempe, ja.»

Her på vår side av elven lover vi å gjøre vår del av jobben. Fred over ditt minne, Kurt.

Jan Nordø
leder
Naturvernforbundet Nordhordland

Les også

Som ordførar på Fedje kom ho tett på Kurt Oddekalv: – Han etterlet seg eit stort tomrom

Les også

– Han skulle redde hunden

Les også

Kurt Oddekalv omkom: Fant død hund rett i nærheten

Les også

Kurt Oddekalv gikk gjennom isen og døde

Les også

Kurt Oddekalv - til minne og inspirasjon i Nordhordland

Kommentarer til denne saken