Partnere i livet og musikken

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

– Livet er fullt av musikk. Det har det alltid vært.

DEL

Tine Taule het før Tine Ågotnes. Hun bodde sine første åtte leveår i Fyllingsdalen og mener, etternavnet til tross, at hennes tilknytning til Sotra er noe overdrevet.

– Mange tror visst fortsatt at jeg er født og oppvokst der ute. Men sannheten er at jeg vokste opp i Fyllingsdalen, bodde i syv år på Sotra fra jeg var åtte til 15, før jeg flyttet på hybel i byen da jeg begynte på Langhaugen, sier hun til BA.

Blondie på postordre

Likevel har årene på øyen i vest også hatt sitt å si for at hun ble artist. Det startet nemlig tidlig med utforskning av storebror Tonys platesamling.

– Det begynte faktisk før det. Jeg var bare seks da pappa sa at jeg kunne få kjøpe min første plate. Så jeg kikket i en postordrekatalog og så et albumcover der to kysset hverandre. Det var en plate av Blondie, forteller hun.

– Etter det var jeg stadig på leting i storebroren min sin samling. Der sto jeg, ti år gammel, med hårbørsten som mikrofon, og mimet til platene hans.

Kai Taule, som hun møtte like før hun var ferdig med videregående på Langhaugen, ble også tidlig hektet på musikk.

– Men jeg kjøpte ikke så mye selv den første tiden. Mine foreldre hadde massevis av plater, det var både disko og country. De likte spesielt godt Johnny Cash, Willie Nelson, Kris Kristoffersen og de andre tøffe sangerne.

– Jeg var ikke gamle karen da jeg hørte på dem, minnes han.

– Så hadde jeg kompiser med store platesamlinger. Jeg kopierte det jeg likte best på kassett. Når jeg nå skal spille gamle coverlåter, hender det rett som det er at minnene strømmer på fra den gang jeg hadde kassettspiller.

Guttaboys

Ekteparet Taule har altså kjent hverandre lenge, helt fra Tine var 18–19 år og seks år eldre Kai var i full gang med samarbeidet med sin bestekompis, Bjarte Aasmul fra Alvermarka i Lindås.

– Han kom fra Fyllingsdalen og jeg fra Melkeplassen. Vi var begge tilflyttere til Alvermarka. Jeg møtte ham første gang jeg en kveld i 1984 kom kjørende på moped til en fest i Alversund.

– Siden har vi hengt sammen. Vi fant hverandre med en eneste gang.

Duoen spilte også sammen i Linjen Bluesband på Torget Music Club da Tine for første gang så sin kommende ektemann på scenen.

– Det må ha vært i 1994. Det låt som om de kom rett fra sumpene – som godt voksne menn. Det var skikkelig tøft. Jeg skjønte med en gang at vi hadde de samme musikalske preferansene.

– Så vi begynte å spille sammen i gruppen Tine Sine, supplerer Kai.

– Hva hadde du gjort før Linjen Bluesband og Tine Sine?

– Bjarte og jeg bestemte oss i 1989–90 at vi skulle klare å livnære oss på musikk. Da hadde han spilt i Concide og jeg i et annet Knarvik-band, nemlig Emotion. Så jeg sluttet der for å spille med ham, sørst i Conside, så i Solid Gold.

– Vi startet etter hvert duoen Guttaboys med egen bandbil der det sto skrevet: «Du ringer, vi swinger», ler han.

Splean og barn

Pub-bandet, bestående av en gitarist, en bassist og en trommemaskin, ble også supplert med jobbing for en nærradio i Knarvik.

Så ble det mer og mer blues. Bjarte Aasmul lærte seg sin dose med Stevie Ray Vaughan, og Linjen Bluesband begynte å få spillejobber i Bergen, der Tine Ågotnes altså dukket opp en kveld.

Mens guttaboys startet Chickendales sammen med trommis Magne Trengereid i 1995, begynte Tine Ågotnes å spille sammen med Kåre Kalvenes, kjent fra Program 81, Secret Mission og som lydtekniker i Sigma Studio i Skuteviken.

– Den første platen vår var delvis innspilt der. Resten fullførte vi i hytten til Kåre, forteller hun.

Splean ga ut «Interior» i 1998 og «Sybil Sheen» året etter.

– Da var jeg gravid med vårt første barn. Vi møttes i 1994, og ble bestekompiser. Jeg husker en kveld jeg hadde så lyst til å treffe Kai. Så jeg solgte alle CD-platene mine, kjøpte en kasse øl og tok den med til ham, ler hun.

Det hjalp, tydeligvis. I 1995 var Kai og Tine blitt kjærester. Neste år kan de altså feire 20-årsjubileum.

– Jeg traff mitt livs kjærlighet da jeg fortsatt var i tenårene. Det er ikke verst, er det vel?

– Dere bor sammen, og jobber sammen. Kan det ikke bli vel mye av det gode?

– Nei, det fungerer helt fint. Vi har så mye til felles og kan diskutere alt mulig. Jeg skjønner hva han holder på med, og han forstår hva som er viktig for meg, forklarer Tine Taule, og legger til:

– Men vi er heldige som har besteforeldre som virkelig stiller opp for barnebarna sine. Det er til stor hjelp for oss når begge to er ute på jobb.

Hatt og leppestift

Denne ettermiddagen kommer de halsende i en liten bil med mye utstyr til kveldens konsert på Lille Ole Bull Scene. Ekteparet har plassert barna hos Kais foreldre og kjørt fra hjemmet på Hjelmås til Bergen.

Tine har en staselig, høy hatt på toppen av det lange, mørke håret. Den røde leppestiften er neppe tilfeldig plassert så lenge denne konsertrekken markedsføres med at du får oppleve «en forførende Tine Taule på scenen».

En feiende flott entré, om enn litt forsinket, er det uansett.

Bassist Kai har også sceneantrekket på og er – etter at han har fått parkert bilen – like lun og rolig som det du tror er typisk for en kar fra Nordhordland som har stått på scenen nesten hver kveld helt fra Guttaboys-tiden på puben for 25 år siden.

Han er heller ikke hovedpersonen denne kvelden. Tine Taule's Live Music Club i kjelleren på Ole Bull Scene er nemlig et prosjekt der hun står for det aller meste.

– Jeg inviterer nye gjester hver fredag. Det er ufattelig gøy.

Scenevant

Kai skal «bare» spille bass. Så venter en turné med Rikskonsertene på videregående skoler i Hordaland, sammen med kompisene i Pink Floyd-hyllesten, Dark Side of the Wall.

Det som begynte som noen uformelle versjoner av coverlåter på byens puber for snart 15 år siden, er blitt et langtidsprosjekt – som sikkert gjør skoledagen mer spennende for mange unge i ukene som kommer.

– Vi har holdt på med dette en god stund, og det er like artig fortsatt, mener han om forestillingen som også inkluderer Bjarte Aasmul, Helge Nyheim og Dag Øyvind Rebnord.

All reisingen er han vant til. Det har han også gjort med Chickendales. Og det har han gjort sammen med Marit Voldsæter.

Kai Taule var den bergenske humordronningens «sidekick» i forestillingene «Med ræven i fatle» og «Drit i å danse». På den førstnevnte var Kai Taule sammen med Espen Beranek Holm og Ole Morten Aagenæs.

I «Drit i å danse» hadde han selskap av Ørjan Liavåg og Christian Øvreaas.

Kai Taule har i tillegg vært med i forestillingene «Beat» med Frank Krogh og Bjørn Jensen i hovedrollene, «Frittgående Hope» med Christine Hope, samt i Den Nationale Scenes oppsetning av «I Blanke Messingen» med Dagfinn Lyngbø.

– Blir du ikke lei av å spille det samme kveld etter kveld?

– Egentlig ikke. Jeg prøver hele tiden å perfeksjonere det jeg skal gjøre på scenen. Jeg synes det er spennende å kombinere sang, dans og musikk i ulike forestillinger.

– Han er mye mer tålmodig enn meg, skyter Tine Taule inn.

– Jeg må jo være det når jeg skal få til ting jeg ikke kan. Da vi spilte på DNS, måtte jeg lære å danse. Runar Borge, som hadde regien på «I Blanke Messingen», er jo koreograf. Så da var det bare å høre etter og gjøre sitt beste.

Men det skal som kjent to til for å danse tango. Ekteparet Taule prøvde seg på tangokurs, med bassist og tangoelsker Ole Amund Gjersvik som lærer.

– Vi ga oss etter den første kvelden. Jeg vil føre selv, jeg liker å gjøre min egen vri – og ikke bli fortalt hva jeg kan og hva jeg ikke kan gjøre, ler Tine Taule.

Uteseileren

Helt uten tøyler og tålmodighet kan 39-åringen likevel ikke være.

Rundt 30 forestillinger med «Uteseileren» – en kabaret skrevet av Erling Gjelsvik med Helge Jordal i den andre hovedrollen – skulle vitne om det.

Tidligere kabaret-erfaring hadde hun blant annet fra en Tom Waits-forestilling i Bergen for 13–14 år siden med Steinar Thorsen som regissør.

– Det begynte med fire forestillinger av «Uteseileren» i Logen i fjor. Det ble godt mottatt. Så vi dro på en liten turné og besøkte steder som Haugesund og Husnes – før vi avsluttet i september med forestillinger i Logen.

– Det var en fin opplevelse. Kai var jo også med på scenen, forteller hun.

Ektemannen er booket inn til Tor Endresens nye forestilling om John Lennon. Den har premiere på Rick's i januar.

– Så har jeg også planer om gjøre flere ting sammen med Ørjan Liavåg og Bjarte Jørgensen. Vi kaller oss «Korguttene». Ørjan jobbet jeg med i Marit Voldsæters «Drit i å danse», og Bjarte har jo stått på scenen sammen med Dagfinn Lyngbø. Nå er planen at vi skal stå på egne ben med en ny forestilling.

Sugar Ray Coke

På hjemmebane er det også kunstnerisk aktivitet – i tillegg til dagliglivets gjøremål sammen med barna på 16 og 11.

– Vi lager kortfilmer. Det er ufattelig moro. Jeg er fotograf og regissør. Kai er skuespiller. Han står foran kamera, som er et lite kompaktkamera med muligheter for opptak.

– Hva har dere produsert?

– Mye rart. Jeg har en dritgod humor. Det vil jeg bare ha sagt, ler regissøren.

– Vi har til og med filmet på location i Paris, nærmere bestemt på broen Pont Neuf, skyter Kai Taule inn.

– Hva laget dere?

– En film inspirert av 1950-tallet der vi tar i bruk alle klisjeer som finnes. Den heter «Sugar Ray Coke In Paris». En klassiker, slår Tine Taule fast, og får et bekreftende nikk fra skuespilleren.

Artikkeltags