Anbudsutsetting av bjørnetjenester - Bruken av anbud etter RenoNorden

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LesarbrevHistorien bak RenoNorden-konkursen

Renovasjonsselskapet RenoNorden ble stiftet i 2000, og ble i løpet av selskapets driftsperiode et av Norges største innen håndtering av husholdningsavfall med kontrakter i langt over 100 kommuner. Den 18.09.2017 besluttet styrene i RenoNorden ASA og RenoNorden AS Norge å begjære oppbud, og oppbudsbegjæring ble sendt til tingretten 19.09.2017.

Oppbudsbegjæringer er en konkursbegjæring som sendes av selskapet selv, og innebærer at selskapet ber tingretten beslutte at det er konkurs. Tingretten er etter konkursloven forpliktet til å åpne konkurs i selskapet dersom selskapet er insolvent. Selskapet er insolvent dersom det varig er ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, og heller ikke verdien av selskapets eiendeler og inntekter til sammen kan gi full dekning for selskapets forpliktelser.

Slik så altså situasjonen ut for RenoNorden i styremøtene den 18.09.2017. Grunnene til dette var flere. For det første inngikk RenoNorden i perioden 2015-2016 til sammen 11 kontrakter de tapte penger på. Noen av kontraktene ble reforhandlet og avsluttet, men ikke alle. Det økende underskuddet gjorde videre at RenoNorden til slutt brøt lånebetingelsene sine hos DNB og Danske Bank, og reforhandling med bankene førte heller ikke frem.

Det har vist seg i ettertid at kontraktene, som RenoNorden vant etter anbudskonkurranser, var basert på flere feil. Konsernsjef Harald Rafdal sa til E24 i mars i år at «Den store forskjellen er at vi nå har begynt det fysiske arbeidet. Da får vi praktiske erfaringer med blant annet ruteopplegget, skift, tømming og hentetider – alle de praktiske tingene, ‘bits and pieces’. Og de praktiske erfaringene tilsier at vi må varsle høyere kostnader». Ting ble ganske enkelt dyrere enn selskapet antok. I tillegg fikk selskapet en bot på over 1.3 millioner kroner av Oslo Børs etter å ha ventet til 19.12.2016 med å offentliggjøre at selskapet hadde problemer – problemer de fikk kjennskap til sommeren samme år.


RenoNorden leverte altså anbud som var forbausende mye billigere enn sine konkurrenter. På det verste var differansen i pris mellom RenoNorden sine anbud og nummer to i anbudskonkurransen på hele 90 %. Et eksempel er Helgeland Avfallsforedling (HAF), et interkommunalt selskap som håndterer husholdningsavfall i kommunene Hemnes, Lurøy, Nesna, Rana, Rødøy og Træna. Da HAF utlyste anbudskonkurranse i 2016 fikk de inn to anbud: Ett på 170 millioner, og ett fra RenoNorden på 100 millioner. Da NGIR hadde anbudskonkurranse på henting av husholdningsavfall priset RenoNorden tilbudet sitt til 58 millioner. Nummer to var Retura Vest, på 95 millioner. Et godt og generelt råd er at dersom noe virker for godt til å være sant, er det ofte det. Dette gjelder også for anbudskonkurranser.

Peder Jøsendal

Peder Jøsendal Foto:

Kontrakter uten inntjening, tilbakeholdelse av informasjon om økonomiske problemer, og som et resultat av konkursen: Manglende lønnsutbetaling til ansatte. I et marked med sterk konkurranse og hardt profittpress, er dette ikke uforståelig. RenoNorden-konkursen var da heller ikke noen overraskelse i markedet. Konkurser i seg selv er også et vanlig fenomen. I 2016 ble det åpnet 6000 konkurser i Norge. Men det er sjelden det står så dårlig til som det gjorde for RenoNorden.

Anbudsutsetting kan ha svært uheldige konsekvenser, både for innbyggere og ansatte. Veireno-skandalen i Oslo er et eksempel. RenoNorden-konkursen er nå blitt et annet eksempel. Dette er bare eksempler fra renovasjonsbransjen. Vi må derfor ha en ny debatt om bruken av anbud. To sentrale spørsmål er hvordan og hvor ofte vi skal bruke anbud.

Anbud må brukes smartere

For det første må anbud brukes smartere. Pris må bety mindre, og de ansattes rettigheter, miljøhensyn, og at man faktisk får det man betaler for, må bety vesentlig mer. Anskaffelsesloven åpner klart for dette. Administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, uttalte også for to uker siden at dersom «kommunene kun vektlegger pris i anbudskonkurransene, blir resultatet en nedadgående prisspiral som ingen er tjent med», og at «kommunene har et ansvar for å sikre bærekraftighet i bransjen. Det blir verken innovasjon eller lønnsomhet av at kommunene kun skal ha laveste pris». Etter RenoNorden-konkursen, er det vanskelig å være uenig med ham i det. Det er også vanskelig å se hvordan NGIR kunne inngå en kontrakt med RenoNorden når de visste at den ikke ville gi fortjeneste.

Anbud må brukes sjeldnere

For det andre må anbud brukes sjeldnere. Årsgebyret for henting av husholdningsavfall er i snitt 10,6 % dyrere i kommuner der hentingen settes ut på anbud. Prisutviklingen i perioden 2004-2014 viste også at årsgebyret i disse kommunene økte betydelig mer enn i kommunene der søppelhentingen var kommunal. Dette er den klare konklusjonen i en De Facto-rapport fra 2015. Særlig gjaldt dette i de store kommunene. Når Lindås, Meland og Radøy i 2020 skal bli til Alver kommune, og samtidig blir en av Norges 40 største kommuner, blir problemstillingen altså høyst relevant.

Færre anbud vil redusere risikoen for RenoNorden-tilfeller der selskap går konkurs. Sjansen vil da bli mindre for at innbyggerne risikerer å bli stående uten tjenester og de ansatte risikerer å arbeide uten lønn.

Færre anbud vil også redusere faren for at det gjøres feil i selve anbudsfasen. Norske kommuner taper hvert år mange millioner kroner i søksmål etter anbudsrunder, der kommunen blir dømt for å velge feil tilbyder. Dette er også en begrensning av kommunens selvstyre.

Til sist vil færre anbud også gjøre at kommunen selv kan ta grep for å bedre de ansattes arbeidsmiljø, lønn og rettigheter. Dessuten blir ansvaret for feil tydeligere plassert.

I en undersøkelse fra 2016, konkluderte Riksrevisjonen med at offentlige virksomheter er for dårlige på å forhindre sosial dumping ved egne anskaffelser. Riksrevisjonen mente at kommunene har for dårlige rutiner og systemer, at det det er for dårlig utforming av konkurranseutlysninger, konkurransegrunnlag og kontrakter, og at det er for dårlig oppfølging av lønns- og arbeidsvilkår hos leverandører. Undersøkelsen viser for eksempel at det for 75 % av anskaffelsene i offentlig sektor ikke blir gjort noen oppfølging av lønns- og arbeidsvilkår hos leverandørene. Ansatte i selskaper som jobber på offentlige anbudskontrakter ble derfor ikke godt nok vernet mot sosial dumping.

Disse problemene blir borte dersom tjenestene blir tilbakeført til kommunene.

Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags