Derfor må Fedje-ubåten heves

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LesarbrevInnbyggernes håp er tynnslitt, politikernes løfter har stilnet og media er borte. Men det livsfarlige kvikksølvet i den tyske ubåten «U-864» ligger der likevel. Den 27. juni kommer samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen til Fedje. Vi har noen ubåt-råd til ham.


Den 9. februar 1945 glir «U-864» stille opp langs hordalandskysten. Om bord har hun deler og tegninger til tyske Messerschmitt-fly og 1 875 flasker – eller cirka 65 tonn – kvikksølv som skal brukes i våpenproduksjon. Destinasjon: Japan.

Seilruta var imidlertid avslørt og utenfor Fedje ventet den britiske ubåten HMS «Venturer». Britene senket tyskerne. Mannskapet på 73 omkom, ubåten brakk i to og sank ned på 15 meters dyp med 27 torpedoer, flere miner og en rekke granater.

Og altså 65 tonn svært farlig, flytende kvikksølv.

Kvikksølv lagret i stålflasker. Stålflasker som ifølge Kystverket er rustet helt ned til mindre enn en millimeter i tykkelse enkelte steder. Hvert år lekker fire kilo kvikksølv ut i havet, ifølge analyser og beregninger. Så langt er 47 000 kvadratmeter forurenset og det er fiskeforbud i området.

Likevel diskuterer vi utrolig nok fortsatt hva vi skal gjøre.

Politisk torpedert

Etter at det ble kjent at Sjøforsvarets spesialfartøy KNM «Tyr» hadde funnet den tyske ubåten, har diskusjonene bølget frem og tilbake med det politiske tidevannet. Regjeringer har sagt ja til heving, og regjeringer har sagt nei til heving. I 2006 anbefalte Kystverket å dekke til vraket. I 2008 sa Kystverket at det er teknisk mulig å heve vraket. Utredninger er blitt fulgt av nye vurderinger som igjen er blitt fulgt av nye rapporter. Det er utredet for over 100 millioner skattekroner og faglige snuoperasjoner er blitt etterfulgt av eviglange politiske diskusjoner. Resultat: En støttefylling til over 100 millioner for å stabilisere området og redusere risikoen for at forurenset masse flytter på seg.

Men det farlige kvikksølvet ligger fortsatt og lekker på havets bunn.

Veritas’ eksperter anbefaler å dekke til ubåten. Det vil sikre oss mot større kvikksølvlekkasjer i ca 3400 år – om man ser bort fra muligheten for uforutsette hendelser.

I vår behandling av en av verdens farligste grunnstoffer skal vi altså forme vår handling etter en rapport som ser bort fra uforutsette hendelser.

I denne sammenheng kan det jo være fristende å løfte frem Japan – landet den tyske ubåten skulle til med sitt kvikksølv. I 2011 ble Japan rammet av det kraftigste jordskjelvet i landets historie. Jordskjelvet, med en styrkegrad på 9,0, tok livet av 15.000 mennesker og skapte en enorm tsunami som skylte innover atomkraftverket ved Fukushima. Beregninger fra Norsk institutt for luftforskning viser at alle på jorda ble eksponert for stråling etter ulykken.

Gode intensjoner følges ikke opp

Europaparlamentet regner kvikksølvutslipp som en trussel mot verden som krever lokale, nasjonale og regionale tiltak. Norge har på de fleste områder tatt kvikksølv på alvor. I 2005 la Norge frem en nasjonal plan for å redusere kvikksølvforurensning. I 2017 ratifiserte vi den såkalte Minamatakonvensjonen, et bindende globalt kvikksølvforbud. Kvikksølv er også oppført i vanndirektivet som har som hovedmål at alt kystvann, ferskvann og grunnvann skal ha god kjemisk tilstand innen 2021. I industrien stilles ekstremt strenge krav til rensetiltak og vi i RENAS, som lever av gjenvinning av elektriske og elektroniske varer fra tre tusen produsenter og importerer i det norske markedet, har ikke lov til å gjenvinne kvikksølv fra kasserte produkter. Tvert imot, vi er pålagt å bruke vår ekspertise og kompetanse til å sørge for at kvikksølvet blir tatt ut av kretsløpet. Regelverket vi er pålagt for behandling av kvikksølv er omfattende, kronglete og detaljert.

Heldigvis.

Men gode intensjoner i lover og avtaleverk har så langt ført til begrenset praktisk handling på Fedje. Her må lokalbefolkningen akseptere nest beste løsning og håpe at det aldri skjer «uforutsette hendelser».

Mer etikk, takk

Det finnes ingen 100 prosent løsning for ubåten på Fedje. Vraket kan gå i stykker ved heving, stålbeholdere med kvikksølv kan gå i stykker og forurensede masser kan bli spredd over et større område. Å dekke til ubåten med sand eller sement er imidlertid en enda dårligere løsning. Det gir en illusjon av at problemet er løst, men sannheten er at vi i beste fall sender et problem videre til kommende generasjoner. I verste fall skaper vi en gigantisk giftkatastrofe som kan ødelegge matfatet langs kyst-Norge.

I den videre diskusjonen om ubåten på Fedje må vi derfor ta i bruk verstefall-scenarier fremfor risikomatriser, som professorene Anders Goksøyr, Kjell Jørgen Hole og Matthias Kaiser beskriver så godt i sin kronikk «Hva hvis alt går galt?».

Det skader heller ikke med litt mer fokus på etikk. Er vi som samfunn virkelig villig til å sende våre problemer videre til våre barnebarn og barnebarns barn?

Fedje-innbyggernes håp er nærmest torpedert etter 15 år med politisk dragkamp. Det er på tide at våre folkevalgte tar ansvar. Regjeringen bør ta initiativ til å få «U-864» hevet. Planene ligger klare allerede.

Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags