Fjern «giftdeponiet» i Mastrevik!

Av
DEL

LesarbrevDet er ingen selvfølge at en kommune stiller seg positiv og gir støtte til arrangementer. Heldigvis er Austrheim kommune flink til dette i mange sammenhenger.

Men, når det gjelder vannaktiviteter for barn, unge og befolkningen ellers, i strandkanten i Mastrevik, som frem til 2005 var lokalisasjon for Mastrevik mek. As, er det betenkelig at kommunen har vist seg entydig positiv til å la barn og unge bade i sjø hvor de med stor sannsynlighet kan bli eksponert for helseskadelige stoffer.

Kommunen har støttet flere arrangementer i Mastrevik de senere årene. Det finnes utallige viker og holmer i kommunen til slike formål, man trenger ikke da velge og oppmuntre til bruk av den mest forurensede sjølinjen på denne siden av kommunen? Mange av stoffene som mest sannsynlig finnes her er strengt forbudt i industri i dag. Hva hjelper det om foreldre vasker nyinnkjøpte klær, for å fjerne rester av fargestoffer, smører solkrem på barna, selvsagt uten parabener, for så å sende barnet ned i giftpølen i Mastrevik?

Det er rart at kommunen har bivånet disse aktivitetene, uten å ytre noen form for advarsel, men man kan kanskje skylde på at årene flyr, og hukommelsen med den.. Om vi ikke husker feil, ble kommunen for 6 år siden, opplyst om hva som er av stoffer i strandsonen og under fyllmasser på land. Leserinnlegg i lokalavisen omtalte også saken. Oppfordring om opprydning ble den gang fremlagt pga planer om utbygging av boligområde på stedet. Vi har lest flere artikler i avisene etter den tid, om de store utbyggingsplanene utbygger fremdeles har for området, med kaier, rorbuer, fellesområder, som igjen genererer mulighet for bading og ferdsel i strandsonen.

I årene som har gått har vi ikke sett at det er blitt gjort noen virksomme miljørettede tiltak, eller at det er planer om det. Iflg MD i en rapport over forurensing fra skipsverft i hele landet, er lokalisasjonen gradert til 2, dvs at den anbefales undersøkt videre. Har dette blitt gjort?

Dette lar man barn og unge bade i

Legger ved noen eksempler på stoffer som ble brukt av virksomheten, og som man lar barn og unge bade i.

PCB:  en gruppe syntetiske klorforbindelser. Giftige og tungt nedbrytbare. Regnes som en av verdens farligste miljøgifter. Reproduksjonsforstyrrelser er dokumentert hos sjøorganismer. Akkumuleres i fett og oppkonsentreres sådan høyt i næringspyramiden også hos mennesker. Dyreforsøk har vist at PCB er kreftfremkallende.

PAH: mange PAH er toksiske (giftige) og kreftfremkallende, som for eksempel benzo[a]pyren. PAH er lite vannløselige men kan knytte seg til organisk materiale, blir liggende i bunnsediment og der spist av organismer, bio-akkumuleres og kan finnes i store mengder i fisk og andre dyr.

Kvikksølv: Det har vist seg at mikroorganismer i bunnslam kan konventere metallisk kvikksølv særlig til metylkvikksølv som blir tatt opp av plante- og dyreorganismer. Slike metallorganiske forbindelser er meget giftige, og man vet at de kan skade sentralnervesystemet.

TBT, er en giftig, kjemisk forbindelse som siden 1960-årene har vært brukt i begroingshemmende midler (bunnstoff) på båter. TBT er en miljøgift med hormonforstyrrende egenskaper.

Også bly, nikkel og kobber kan man forvente større mengder av etter slik virksomhet.

Å spre noen lass med hvit sand langs slippen hjelper lite, det ser bare litt penere ut. U.t vokste opp med «Slippen» som nærmeste nabo, Barn lekte der hvor båtene ble tauet opp, hvor maling bunnsmøring og lignende ble fjernet fra store fraktebåter og spylt på sjøen, sandblåsing med sand som inneholdt ulike giftstoffer, sprøytemaling mm. Dette ble for det meste feiet på sjøen ved endt jobb.

Sveisepinner og blylodd fylte hele viken. Maling-spann lå strødd over alt. Ingenting var inngjerdet. Mye av denne type forurensing finner man i dag i området nedgravd under store mengder fyllmasser som munner ut i sjø, der de blir kontinuerlig skylt ut i sjø og ender i bunnsediment. At den tids barn ble eksponert for slikt kan vi ikke gjøre så mye med, men vi kan forebygge og hindre at barn og unge i Austrheim blir det i dag.

For snart 40 år siden kunne man skylde på manglende kunnskaper eller uvitenhet. I dag kan vi ikke det, da kunnskapene har økt mtp ulike stoffer og kjemikalier som ble brukt ved virksomheter som Mastrevik mek. Mange av stoffene som ble brukt ved virksomheter som Mastrevik mekaniske, blir liggende i bunnsediment i lang tid, og ser man på geografien ser man at Mastrevik ligger slik til at det favoriserer opphopning av stoffer i sjø i viken og like utenfor.

Austrheim fremstår for tiden som kommunen hvor det har vært «fritt frem» for miljøsyndere innen industri, og vi krever at dagens kommune nå viser seg handlekraftig og blir en pådriver for å få i gang kartlegging og tiltak for å fjerne giften i Mastrevik.

Marita Bru,

Naturvernforbundet Nordhordland

Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags