Har tatt for seg Byvekstavtalen og mener den svikter på det meste: – Byvekstavtalen hører hjemme i papirkorgen

Lone Møller har gått grundig gjennom byvekstavtalen og meiner den sviktar på det meste.  Eit dokument for papirkorga, konkluderer ho. Illustrasjonsfoto

Lone Møller har gått grundig gjennom byvekstavtalen og meiner den sviktar på det meste. Eit dokument for papirkorga, konkluderer ho. Illustrasjonsfoto

Av

En demokratisk kvalitetskontroll av byvekstavtalen (etter 1. januar 2020) mellom Bergen, Askøy, Alver, Øygarden, Bjørnafjorden kommuner, Vestland fylke og staten for perioden (2019-29).

DEL

MeiningarDenne byvekstavtalen er et eksempel på det man vanligvis kaller et statlig mål-styringsdokument.

Historisk sett var det slike dokumenter som avløste rå makt som styringsverktøy, da vi som samfunn i sin tid byttet ut eneveldet med demokratiet som prinsipp for styring av de sosiale og økonomiske prosesser, som utgjør omdreiningspunktet i alle typer samfunn. I tidsrommet siden da, har statlige styringsdokumenter stort sett holdt en kvalitet som ikke har skapt polarisering av samfunnet vårt. Sett i lys av dette, blir det jo overraskende at det plutselig dukker opp et styringsdokument som faktisk skaper en slik polarisering (den ene halvdelen av befolkningen er begeistret for denne avtalen, den anden er rasende).

Dermed blir det logisk å tenke seg, at det kan ha oppstått et kvalitets-avvik som adskiller dette styringsdokumentet fra alle de øvrige som har blitt produsert i dette tidsrommet, enten i selve avtaledokumentet eller i prosessen for å få utarbeidet og vedtatt det lokalt. For at kunne fastslå om dette er tilfellet eller ikke må vi foreta en demokratisk kvalitetskontroll av denne byvekstavtalen, og for å kunne si noe om kvaliteten på denne avtalen må vi skaffe informasjon om både kvaliteten på prosessene for å få utarbeidet og vedtatt denne avtalen, og om kvaliteten på selve dokumentet.

Den vanlige fremgangsmåte for å fremskaffe informasjon om kvaliteten på en prosess, er å sammenligne den prosess som undersøkes med det prinsipp som benyttes som hjelpemiddel for å styre kvaliteten på slike prosesser. Og den vanlige fremgangsmåten for å fremskaffe informasjon om kvaliteten på et dokument, er å sammenligne det dokumentet som undersøkes med den standard som benyttes som hjelpemiddel for å styre kvaliteten på slike dokumenter.

I et demokratisk samfunn er dette (prosesstyrings)prinsippet normalt definert som et (ufravikelig) krav om, at alle aktører som tilfeldigvis opererer i en statlig styringsprosess og som dermed uvilkårlig befinner seg i en maktposisjon, skal følge det sett av demokratiske (spille)regler som styrer disse prosessene.

Når vi ser på den prosess som har gått for seg for å få utarbeidet byvekstavtalen, så oppdager vi følgende: Den ble forfattet i rekordfart i fjor av en liten håndfull, sentralt plasserte politikere og embetsfolk. Den har ikke blitt sent ut på offentlig høring. Og den kritikk og motstand mot avtalen som oppsto på tross av dette, har blitt ignorert eller overkjørt vha. verbale hersketeknikker. Denne styrings-strategien er i strid med den regel som vanligvis styrer denne typen prosesser i et demokratisk samfunn. Denne reglen sier, at alle statlige styringsdokumenter skal være bredt folkelig forankret, dvs. dokumentet skal være resultatet av et utkast, som folkene skal ha hatt anledning og tid nok til å sette seg inn i, diskutere innbyrdes og komme med saklig kritikk og faglige innspill, som igjen skal være innarbeidet i dokumentet, før det kommer til sluttbehandling i Stortinget og lovarbeidet kan begynne.

Når vi på den prosess som går for seg nå om dagene for å få vedtatt byvekstavtalen lokalt, så oppdager vi følgende: Den skal vedtas av en gruppe nyvalgte lokalpolitikere som er valgt inn i et sett av nydannete storkommuner og et storfylke, som ble tvunget igjennom for to år siden av de samme aktørene som står bak denne avtalen. Den strategi som ble benyttet da, var pengepress, tidspress og manipulerte befolknings-undersøkelser. Og den strategi som benyttes nå, er pengepress, tidspress og verbale hersketeknikker. Denne styrings-strategien er i strid med den regel som vanligvis styrer denne typen prosesser i et demokratisk samfunn. Denne reglen sier, at det eneste overtalelses-middel som er tillat i en beslutningsprosess er et overbevisende argument (gjerne en logisk konklusjon av et logisk resonnement).

Samlet sett må vi dessverre konkludere med at ingen av de valgte styrings-strategiene tilhører den virkemiddelporteføljen vi vanligvis forbinder med kategorien «demokratisk styreform».

De tilhører snarere kategoriene «maktmisbruk» eller «autoritær styreform» (velg selv).

I et demokratisk samfunn er denne (kvalitets)standarden normalt definert som et (ufravikelig) krav om at målsetningen i et statlig styringsdokument skal være så klart formulert at alle voksne personer med normale leseferdigheter kan forstå innholdet, og sammenhengen mellom hovedkomponentene skal være så tydelig at logikken i dette dokumentet blir lett å få tak i (f. eks. påstand/bevis, målsetning/begrunnelse, begrunnet målsetning/handlingsplan osv.).

For å kunne si om byvekstavtalen oppfyller denne standarden, må vi fremskaffe informasjon om både innholdet og strukturen i dette dokumentet. Den vanlige fremgangsmåten for å skaffe informasjon om innholdet er å identifisere antall og type hovedkomponenter i dokumentet. Og den vanlige fremgangsmåten for å skaffe informasjon om strukturen er å definere den innbyrdes sammenhengen mellom disse komponentene (f.eks. sterk/svak/løs/ingen).

Når vi ser på innholdet i byvekstavtalen, så oppdager vi at den består av tre hovedkomponenter, en målsetning, en (såkalt) resultatmålingsmekanisme og en tredelt prosjektplan.

Vi ser også, at disse komponentene kan defineres som følger:

Målsetningen er (angivelig) begrunnet i internasjonale miljøforpliktelser. Det kalles «nullvekstmålet», og er definert som en intensjon om å holde personbiltrafikken på 2018-nivå, og ta den videre veksten i (såkalt) personmobilitet i form av kollektivtransport, sykkel og gåing, samt en intensjon om å la ervervs- og tungtrafikk vokse fritt. Resultatmålingsmekanismen er spesifisert som et stort og vidstrakt antall av (såkalte) tellepunkter (bomstasjoner), og får dermed form som en gigantisk overvåking av biltrafikken vha. digital teknologi.

Den første og største prosjekt-delplanen er en plan for finansiering av en anbudsrunde for (intendert) privat gigantutbygging av transportinfrastruktur i bergensområdet og utvalgte områder i distriktet. Planen går ut på at staten, kommuner/fylkeskommune og befolkningen vha. bompenger skal finansiere denne anbudsrunden. Utvalgte prosjekter spesifiseres ikke i selve planen, men i egne (såkalte) «veipakker» for hvert enkelt område.

Det angis ingen utvelgelsekriterier for medtatte prosjekter. Det sies kun, at prioriteringen av ferdig prosjekterte prosjekter skal styres av et (såkalt og nærmere definert) «porteføljeprinsipp», og at Bergen kommune pt. har den største (såkalte) planreserve av slike prosjekter. Denne utbyggings-planen er koplet med en ekstra statlig pengeoverføring om skal «motivere» kommuner og fylke til å skrive under på denne avtalen. Men som kun er småpenger i forhold til de gigantlånene de tvinges til å ta opp hos finansinstitusjonene og alle de skattekronene de tvinges til å omdisponere fra drift av velferdstjenester til investeringsbudsjettet for å kunne gjøre seg håp om å kunne fremtrylle de enorme pengesummene som er nødvendig for å kunne realisere denne planen.

Den andre delplanen er en plan for et gigantisk frislipp av en delvis offentlig, delvis privat finansiert utvidelse av bygningsmassen i bergensområdet og utvalgte tettsteder i distriktet. Denne utbyggingsplanen er koplet med en plan for statlig overstyring av lokalt arealplan-arbeid, som skal «motivere» kommunene til å omregulere så mye areal som er nødvendig for å kunne realisere denne planen. Denne planen bunner i en drøm om at en slik utbygging automatisk vil føre til at ikke bare bergensområdet, men også disse utvalgte tettstedene vil utvikle seg til (såkalte) regionale sentre for økonomisk vekst. Og om at alle de (såkalte) høyteknologiske arbeidsplasser og all den (såkalte) besøksintensive virksomhet som antas å danne grunnlaget for fremtidens økonomi, dermed automatisk vil lokaliseres her. Og om at alle folk som nå bor spredt rundt omkring i distriktene dermed automatisk vil velge å bosette seg i disse sentrene, slik at de kan spasere til arbeide osv...Men fremdriften av denne drømmen koples for en sikkerhets skyld med et nettverk av betalingsringer omkring disse «vekstsentrene».

Den tredje delplanen har form som et håp om ikke noen private aktører vil være så snille å utvikle en ny (såkalt) miljøvennlig produksjons- og/eller kommunikasjonsteknologi som kan løse alle de eksistensielle problemene vi har i nåtiden, eller måtte komme til å få i fremtiden. Dette håpet er koplet med et løfte om storstilt offentlig innkjøp og ukritisk innføring av denne teknologien i alle områder av samfunnet og utskifting av eksisterende teknologi, helst raskere enn den kommer på markedet.

Når vi ser på den innbyrdes sammenhengen mellom de tre hovedkomponentene i byvekstavtalen, så oppdager vi følgende:

«Nullvekstmålet» er (angivelig) begrunnet i internasjonale klimaforpliktelser, og ved første øyekast ser denne koplingen ut til å være i overensstemmelse med normalstandarden for statlige styringsdokumenter. Den krever nemlig at valg av målsetning skal være logisk begrunnet (ex.viktige samfunnshensyn, avveining mellom forskjellige interesser). Men ved nærmere ettertanke innser vi jo at denne koplingen er i strid med dette kravet, for det er absolutt umulig å få øye på noen som helst logisk sammenheng mellom en intensjon om å holde personbiltrafikken på 2018-nivå og den eksistensielle trussel vi står overfor, som følge av de hastige klimaforandringer som pågår. Mildt sagt kan denne koplingen kalles absurd. Mer brutalt, en hån mot de folkene og det landet, som forfatterne av denne avtalen har påtatt seg ansvaret for.

«Nullvekstmålet er i tillegg koplet med den såkalte «resultatmålingsmekanisme» (tellepunkter). Hvis man aksepterer måling som et tiltak kan man kanskje med litt god vilje si at denne koplingen er i overensstemmelse med den demokratiske normalstandarden, som krever at det skal være en logisk sammenheng mellom målsetningen og den tiltaksplan (prosesstyringsprinsipp) som velges. Men logikken skurrer jo unektelig litt når vi oppdager at disse tellepunkter har et annet formål enn å telle personbiler. De skal nemlig telle samtlige kjøretøy som passerer, slik at kommunene kan sende faktura til eierne og kreve inn en passeringsavgift (bompenger).

Denne ekstrainntekten kan kommunene disponere fritt, så lenge de bruker den til å avdra på den lånegjelden de har måttet ta opp for å kunne finansiere sin pålagte del av denne byvekstavtalen. Og logikken skurrer enda mer, når vi oppdager at antall talte personbiler også har et annet formål enn å holde personbiltrafikken på 2018-nivå. Tallet skal nemlig fungere som en åpenlys trussel om at kommunene risikerer å miste statssubsidier til påbegynte veiprosjekter, hvis 2018-nivået overskrides. Og logikken skurrer bare videre, når vi kommer i tanker om at det mest logiske tiltak for å oppnå dette «nullvekstmålet» er å gjøre kollektivtransporten gratis.

Byvekstavtalen inneholder ikke et eneste tilløp til konsekvensanalyse, og dette er i strid med den demokratiske normalstandarden. Den krever nemlig ikke bare at et styringsdokument skal inneholde en målsetning og en tiltaksplan. Den krever også at tiltaksplanen skal være så klart formulert at økonomistyrings-prinsippet (penge og resurser) blir tydelig, og at denne planen skal være koplet med en så fullstendig som mulig analyse av de logiske følgevirkningene av dette økonomistyringsprinsippet (f.eks. for biologi, samfunn, husholdninger, enkeltindivider, resurssikkerhet og klima).

Byvekstavtalen inneholder i tillegg en tre-delt prosjektplan, og denne planen har et uavklart kunnskapsgrunnlag. Den reiser nemlig det prinsipielle spørsmålet om det er statens oppgave å styre utbyggingen av lokal infrastruktur og bygningsmasse, eller ikke. Det er et spørsmål som ikke uten videre kan besvares ved å kontrollere kvaliteten på et styringsdokument, for det er et spørsmål om maktbalansen mellom sentralmakten og folkene. Og den ser unektelig ut til å ha forskjøvet seg kraftig i det siste...

Det bemerkes dessuten, at transportdelen av denne prosjektplanen ikke angir noen begrunnelser, hverken for de enkeltprosjekter som er tatt med i transportplanen eller for de som er utelatt, og at dette er i strid med normalstandarden som krever at alle utvelgelsesprosess-er i et demokratisk samfunn skal være gjennomsiktige. I tillegg er det, uansett hvordan man snur og vender på dette dokumentet, komplett umulig å få øye på noen som helst logisk sammenheng mellom denne prosjektplanen og den «nullvekstmålsetningen» som er definert som formålet med byvekstavtalen.

Det er heller ikke angitt noen annen målsetning som kan koples til denne planen. Det gis heller ingen grunner for at en slik målsetning ikke er tatt med i dokumentet. Men fordi denne målsetningen mangler blir logikken i byvekstavtalen nesten umulig at få tak i, og det er i strid med demokratiske kravet om at logikken i et statlig styringsdokument skal være lett at få tak i. Minstekravet må vel være utelatelsen av en slik komponent er begrunnet.

Dermed må vi selv forsøke å tenkte oss frem til den manglende målsetningen. Hvorfor har aktørene bak denne byvekstavtalen egentlig satt inn denne tredelte prosjektplanen i dette styringsdokumentet? Hvorfor nøyes de ikke bare med å vedlikeholde, eventuelt heve standarden på de eksisterende vei- og bygningskonstruksjoner? Hvorfor vil de bygge et stort antall nye? Og hvorfor ønsker de å utvide bruken av ny teknologi?

Den eneste formålet jeg kan få øye på med å velge å utelate denne målsetningen er et fortvilet, men sterkt ønske om å snike inn bakdøren på dette dokumentet, det (såkalte) liberalistiske økonomistyringsprinsippet som har været dominerende i de vestlige demokratier de siste 30-40 årene. Kanskje fordi dette prinsippet har blitt mer og mer upopulært? Kanskje fordi fler og fler har begynt å kople det med de klimaendringene vi står midt opp i ?

Logikken i dette økonomistyringsprinsippet kan sammenfattes i få ord: Drømmen om å kunne sette i gang en evigvarende, gjerne økende rovdrift på jordens resurser, livsgrunnlaget vårt som kan bevirke at vi kan produsere og forbruke en evig, gjerne voksende strøm av varer og tjenester, som kan bevirke at vi kan generere en evig (gjerne økende, og gjerne mot uendelig) strøm av penge osv.,osv. Og vips, med denne drømmen har vi tilsynelatende skapt en perpetuum mobile, en evig varende økonomisk mekanisme. Men også kun tilsynelatende, for i dag sliter denne mekanismen ikke bare med kapitalflukt til diverse skattely, men også med fallende vekstrater og truende økonomisk stagnasjon, dvs. at pengestrømmene ikke bare setter ned farten, men truer med at stoppe helt opp.

Dermed har det blitt påtrengende for styrings-elitene i disse demokratiene å finne nye pengekilder for å få gang i hjulene igjen. Og her er det mest kreative valget deres åpenbart å innføre statlig detaljstyring av lokalpolitikken og ekstra personskatter som nytt samfunnstyringsprinsipp.

Samlet sett, må vi dessverre konkludere med at byvekstavtalen er en kontrakt som i underskrevet stand vil forplikte både staten, fylket og de impliserte kommunene til å binde sin økonomi uløselig sammen med denne tredelte prosjektplanen i mange år fremover. Og så forøvrig overlate all prosjektstyring til sentralt utpekte styringsgrupper. Men siden den ikke holder kvaliteten på et statlig målstyringsdokument, så hører den hjemme i papirkorgen. Og der havner den kanskje også, nå hvor de aktørene som sto bak den har stukket av fra ansvaret for det, de har satt i gang.

Artikkeltags