Gå til sidens hovedinnhold

E39 – NORGES ROUTE 66

Meiningar Dette er eit debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.

Route 66 er alle veiers mor. Jeg har selv reist på deler av den, og følt hvilken opplevelse det er å komme til steder som Williams, Seligman og Kingsman. Små pittoreske byer som har gjort Route 66 til sitt varemerke. Riktignok ikke helt som E39. Foreløpig har vi jo bare sang om E6. Men kanskje en gang i fremtiden at vi kan få vår egen «Route 66» i form av «E39»?

I 2017 ble Nasjonal transportplan for 2018-2029 behandlet. Denne planen inneholder bl.a. prosjektet «Ferjefri E39», og skal sørge for at byer og småsteder blir knyttet sammen «By og Land, for Kvinne og Mann». Dette skal da bidra til en styrkning av næringslivet, da bo- og arbeidsregioner får en bedre og raskere forbindelse.

Hele prosjektet er nok beregnet til å koste noen milliarder (et tall med 9 påfølgende nuller), men ingen vet hva den endelige regningen vil komme på. Det er skrevet mye om hvilke besparinger bedrifter og varetransport vil oppnå, og om reisetid som vil bli betraktelig redusert, men ingen steder står det noe om hva vi taper på prosjektet.

Kysten dør, for hvem vil vel besøke Sandane når man fyker forbi i 90 km/t oppe i fjellsiden, og hvem vil legge turen ut til Måløy når det er kun 15 minutters kjøring igjen til Ålesund? De mange småstedene langs kysten er ikke bare avhengig av bosetning. Også kunnskap om og interesse for stedet er essensielt. Tilreisende som lar seg fascinere av vakker natur og lavt stressnivå er alle potensielle innbyggere – som i grunnen var det man egentlig ville oppnå. Et blomstrende næringsliv kommer aldri i knopp engang, dersom kundene ikke er tilstede.

Turismen vil forfalle siden alt skal dreie seg om å komme fort fra A til B, men vi mister noe på veien. Er det i det hele tatt så innmari nødvendig å komme fort frem? Det er både avstressende og befriende å ta en rolig kjøretur langs Jølstravatnet til Skei, videre langs elver og vann til Byrkjelo og helt til vi når fjorden ved Sandane, for så til slutt å ta en avslappende tur med ferjen Anda-Lote.

Ferjene ja. De er opplevelse i seg selv – i hvert fall var de det før i tiden. Ferjekaien og området rundt sydet av liv. Her var det gjerne snarkjøp eller en kiosk hvor du kunne får deg en pølse både med og uten sennep. Var det en stund til neste ferje, kunne du ta frem fiskestangen og få tak i kveldsmat før du så ferjen komme sakte glidende ute i fjorden.

Så plutselig ble vi innhentet av «racer-samfunnet» og de store vyers tid. Ferjene skulle gå i ett sett. Til tider kunne det være større kø på sjøen enn på kaien. Strøm skulle være drivstoff, og dermed røk vafler med jordbærsyltetøy – det var ikke strøm nok. På ferjekaien overtok kebabsjapper og varmrettbuler i stor stil. Det kunne aldri gå, og det gjorde det heller ikke. Oppholdstiden på ferjekaien blir for kort, du rekker snart ikke å bruke toalettet – som stort sett ikke er der lenger. I dag er det meste nedlagt, og ferjekaien er blitt som på Oppedal – et nitrist område uten liv. Det kunne vært så mye bedre.

Hva er det jeg egentlig ønsker? Å beholde det gamle og stanse utviklingen? Vel … nei, det går nok ikke uansett, men kanskje man skulle tenke nytt. Skal det lages en ferjefri vei mellom Kristiansand og Trondheim, så forslår jeg at vi lager tunell under Hardangervidda og Jotunheimen, med avkjøringer i både øst og vest. Da kan trafikken få gå så fort den vil, mens vi andre kan få nyte vakker natur på kanskje ikke fullt så vakre veier.

USA har klart å beholde Route 66 som en kuriositet og trekkplaster for mange besøkende. Å få E39 inn på samme spor er ikke lett, men som man nå vet så skal man ikke gi opp selv om det ikke er lett. Nat King Cole fikk sitt gjennombrudd med «(Get Your Kicks On) Route 66», skrevet av jasskomponisten Bobby Troup i 1947. Kanskje noen kan skrive «(Føl deg Fri på) E39» og få et gjennombrudd med den.

Få så noen av de gamle gode ferjene tilbake på E39. Strekningen Anda-Lote kunne lett trafikkeres med ên ferje. Turen over hadde da tatt 25 minutter med en koselig båt, akkurat tid til en vaffel og en kaffe. Ferjekaiene kunne vært opprustet med pølsebuer hvor du kunne kjøpe brus og munngodt til ungene. Bygg ut ferjeleiene med en fjære som gir mulighet til både fisking og annet. Dette hadde antageligvis også trukket fiskere til stedet. God parkering med lademulighet er et must.

La gamle historiske E39 bli som den er. Finn ut hva vi har langs denne naturskjønne veistrekningen og la turistene, både norske og utenlandske, få ta del i det som både naturen og bebyggelsen kan gi. Finnes det et finere sommerbilde enn to energiske unger som står på en eller annen parkeringsplass langs E39 og selger selvplukkede jordbær? Dette er selve symbolet på en norsk bilsommer.

Det finnes helt sikkert mye langs E39 som er verd å nevne – vi må bare spørre de som bor langs veien. Det kan finnes skulte skatter både i Tangvall og i Buvika. La den norske drømmen bli å kjøre 1.360 km på E39 fra Kristiansand i sør til Klettkrysset sør for Trondheim i nord, med klistermerket «Jeg kjørte E39» i vindusruten.

Kommentarer til denne saken