Gå til sidens hovedinnhold

Fullt og helt til stede

Artikkelen er over 5 år gammel

Skuespiller Julia Bache-Wiig er aktuell i en stor serie på BBC i høst. Selv beholder hun bakkekontakten og fokuserer på jobben.

– En kan ikke sitte i et mørkt rom og være sur for at ingen ringer, sier skuespiller Julia Bache-Wiig til BA.

31-åringens ansikt sprekker opp i verden største smil og latteren sitter løst.

LES OGSÅ: undefined

Mulighetene kommer ikke av seg selv når du er skuespiller, og du må jobbe aktivt for å oppnå det du vil.

– Jeg har alltid vært proaktiv. Hvis noen sier til meg at det ikke er vits i å prøve seg på det eller det prosjektet, tenker jeg: «Hvorfor ikke?»

«Forbrent»

Forrige lørdag var det premiere på stykket «Forbrent» av Wajdi Mouawad på Den Nationale Scene.

Her møter vi blant flere andre, Julia Bache-Wiig i rollen som Janine, som sammen med tvillingbroren Simon i morens testamente blir bedt om å finne sin far og sin bror.

Det er en rå historie vi blir konfrontert med. Full av mørke hemmeligheter og brennende aktuelt, sett i lys av den pågående flyktningkrisen.  

– Det er fint å spille et stykke som er såpass aktuelt som det er. Det er viktig å ha en bevissthet rundt de groteske overgrepene som skjer i verden, sier Bache-Wiig som er snar med å rose stykkets regissør. 

– Kjersti Horn er en modig regissør. Hun sa tidlig at når du ser og leser dette stykket kan du ikke verge deg mot handlingen. 

LES OGSÅ: undefined

Stykket er et ensemblestykke og skuespillerne forteller historien sammen i et ganske krevende fysisk uttrykk.

– Jeg har tro på at med å jobbe flere sammen, så blir også det bildet man forteller mer nyansert. Jeg har aldri vært noen gjøglertype, det er historien som vi forteller som er viktig.

Utdannelse

Bache-Wiig tok skuespillerutdannelsen på Nordisk Institutt for Scene og studio i Oslo og fikk sin debut i Anne Sewitskys «Hjerteklipp» fra 2006.

Underveis i studiet fikk hun også en stor rolle i som Frida i NRK-serien «Størst av alt».

Senere har det blitt flere filmroller: i Max Manus (2008), «En ganske snill mann» (2010), «Få meg på for faen» (2011) og «To liv», som datteren til Liv Ullmanns rollekarakter i 2012.

I 2014/2015 spilte hun i «Vaffelhjerte» som ble satt opp av Sogn og Fjordane Teater og Den Nationale Scene, pluss at hun spilte i TV2-serien «Frikjent», som ble sendt på fjernsynet i vår.

Dyveke

Julia Bache-Wiig debuterte på Den Nationale Scene med stykket «Dyveke» i 2013.

Her ble vi kjent med den unge Dyveke fra Bergen som forelsker seg i danske kong Cristian.

I slutten av stykket er det en dramatisk dødsscene der Dyveke blir mer og mer forgiftet for hvert kirsebær hun spiser.

I det Dyveke dør, er Frode Bjorøy, som spiller kong Christian, selvsagt god kollega og holder hodet hennes. Men så var det bare det at hun hadde ekstra hår sydd inn i sitt eget ...

– Min siste replikk var noe sånt som «dør jeg nå?», altså maksimalt dramatisk, og da var jo jeg død, konstaterer Bache-Wiig. 

Så skulle Bjorøy ha sin replikk: «Nei, nei, Dyveke!».

Gjennom hele stykket hadde kongen hatt på seg digre «Kaptein Sabeltann» ringer.

– Så kjenner jeg at han, snill som han er, har satt fast ringene sine i håret mitt.

Nå er det jo en ting å lirke lite grann, men Frode Bjorøy forsøkte nå desperat å få sine egne fingre ut av ringene for ikke å dra av henne håret. Julie Bache-Wiig legger seg ende over kafebordet og skrattler:

– Samtidig som han med stor patos avleverer sine replikker, måtte jeg nesten vende meg innover på scenen for ikke å le.

Kostymeskift i 100

Dyveke hadde mange kostymeskift og i en scene Bache-Wiig hadde med skuespiller Pål Rønning, var de begge litt bekymret for om hun kom til å rekke det.

Bak scenen var det mørkt og Julia Bache-Wiig måtte nærmest famle seg frem til kostymet der skoene sto oppi skjørtet.

To teknikere med lommelykt og to fra kostymeavdelingen sto klar for å hjelpe og i en forrykende fart sto hun klar sammen med Rønning til å gå inn på scenen.

«Vi greide det», hvisket hun til ham. «Det ser ut som de skifter dekk i Formel 1» var det lakoniske svaret for motspilleren.

– Noen ganger må en bite seg litt i leppen for ikke å ta med seg latteren på scenen.  

Livet i Eivindvik

Lille Julia kom til verden i 1984.

Pappa var kommunelege og mamma var fysioterapeut, i dag kommunalsjef, for innbyggere i den vakre lille bygden Eivindvik ved Sognefjorden.

– Pappa er også billedkunstner og knivmaker, med et stort verksted hjemme, og han har inspirert meg.          

Det kunstneriske har alltid vært viktig i familien, og Bache-Wiig husker besøkene fra teaterbåten Innvik som svært inspirerende.

Senere ble det Håkonarspelet, der hun som tenåring fikk spille sammen med Agnete Haaland, som altså senere har blitt hennes sjef.  

– Det var en årlig begivenhet som var helt, helt fantastisk.

På våren var det årlig 17. mai revy og her var hun med i mange år.

– Fra jeg var ganske liten ville jeg helst se voksendrama på TV og pappa fortalte at jeg kunne gjenfortelle, om ikke nødvendigvis handlingen, men hva den og den hadde følt, sier hun og forteller at serien om «Frida, med hjertet i hånden» ble en stor favoritt, selv om hun egentlig var litt for liten til å se den.

– Da måtte jeg avtale med mine foreldre at jeg ikke skulle late som om jeg var henne etter at jeg hadde sett på, for hun var jo litt frekk med familien sin, ler hun.

– Mens jeg synes hun hadde en sånn kul verden og fikk litt sånne fakter som henne etter at det var ferdig, sier Bache-Wiig, som tidlig fant ut at det var skuespill hun ville drive med på heltid.

Audition og prøvefilming

For vært «ja» en skuespiller får, er det som oftest mange «nei» imellom. Hvordan reagerer hun på det?

– Hvis det er en audition, eller prøvefilming, ser jeg på det som en sjanse uansett. Om det ikke klaffer den ene gangen, dukker det kanskje opp en annen jobb en annen gang.

Hun understreker at en må ha litt trening i å investere masse krefter i noe som kanskje ikke blir noe av.

LES OGSÅ: undefined

– Det kan være tøft. Det er ikke avslaget i seg selv som er det tøffeste, det er det å ikke få uttelling for det arbeidet du gjør, sier hun, men legger til at ofte kan hun se at det passet fint slik det ble.

– Det er alltid verdt det, fordi du utvikler deg og får møte mange flotte mennesker. 

Mange vil nok huske Julia Bache-Wiig i rollen som sykepleier i publikumssuksessen «Max Manus» fra 2008. Her var hun opprinnelig inne for rollen som sekretær, som til slutt ble spilt av Victoria Winge .

– Jeg synes det var kjempestas å være på audition, men så ringte de og sa «beklager, men det ble ikke deg» og så husker jeg at jeg tenkte «ok ... greit ...», men så sa de «men vi lurte på om du ville spille sykepleieren»?

Hun ler og sier at det er ofte slik at når du avlegger en prøve så kan det være sånn at du er vurdert uansett.

Vikingeserie

Nå i oktober kommer BBC-serien «The Last Kingdom» i England og USA, der Julia Bache-Wiig har en av de sentrale rollene.

– Jeg har aldri tenkt at utlandet er bedre, eller større. Når en får prøve seg litt ute er det mange om spør om det er det eneste en kan tenke seg, sier Bache-Wiig, som ikke tenker slik på det:

– Det er mer et vindu ut. Verden er blitt mindre og at man kan formidle noe på tvers av landegrensene, sier hun og ler av seg selv og sier «det blir da fryktelig idealistisk».

Serien er bygget på en bokserie av Bernard Cornwell som heter «The Saxon Stories». Handlingen dreier seg om engelskmennene som kjemper mot vikingene. Castingselskapet, som også står bak «Downton Abbey», hadde en ønske om at alle vikingene skulle spilles av skandinaver.

– Alt foregår på engelsk, men vi har vår aksent, sier Bache-Wiig, som selv ikke har sett noe av det ferdige produktet.  

– Vi har faktisk en kontrakt på at vi ikke skal slippe noen bilder på Facebook og Instagram. Folk er kanskje ikke så vant til å vente lenger, mens jeg har egentlig litt sansen for det, sier Bache-Wiig og forteller at hennes rollefigur Thyra er fostersøsteren til hovedpersonen i serien.

Drømmejobben

Julia Bache-Wiig har på mange måter det hun tenker er drømmejobben.

Litt film, litt teater og mulighet til å fylle livet med det som gir henne mest.

– Hva tenker du om at BBC-serien vil eksponere deg til et mye større publikum?

– Det blir kanskje litt den der idealismen igjen, men det er forskjell på å være kjent og anerkjent, sier hun og synes ikke at personfokuseringen og berømmelsen har så mye med skuespill å gjøre.

– Jeg blir kjempeglad når folk tar kontakt fordi de har blitt berørt av arbeidet jeg har gjort, men det å bli kjent i seg selv er ikke noe drivkraft.

– Men er det noe du frykter?

Hun blir stille et øyeblikk. Lyset utenfra danser inn i de store blå øynene hennes.

– Nei. Hvordan skal jeg si dette da? Jeg forholder meg ikke helt til det på den måten, sier hun og forteller at folk snakker om dette med gjennombruddet.

– Jeg kan kjenne på små gjennombrudd hele tiden. Jeg tenker ikke på det som noe som skal komme, sier hun og legger til at et gjennombrudd kan like gjerne være en vanlig dag på jobben.

LES OGSÅ: Vaffelhjarte: Rett frå skule til hovudrolle

– Sånn som med «Forbrent». Det er en kjempefin og viktig oppgave å være fullt til stede der man er nå.

– Det er mange som tenker på dette med BBC som stort. Jeg blir jo selvfølgelig kjempeglad, men samtidig får jeg et sånt intenst fokus på selve arbeidet.

Kan spille yngre

– Vil du verne om privatlivet ditt?

Hun ler litt og sier smilende:

– Det er ingenting som er hemmelig rundt min person. At jeg har kjæreste er ikke hemmelig, men det handler vel om å ikke by på ting på andres vegne.

Kjæresten bor i Tromsø. De to møtte hverandre da hun arbeidet ved Hålogaland Teater i nettopp Tromsø. Med to hardtarbeidende mennesker er det perioder der de ser hverandre lite og andre perioder der de får sett hverandre mer.

Julia Bache-Wiig har mange ganger fått roller der hun skal spille yngre enn det hun er. På utesteder har det hendt at hun har fått stempel på armen med 20, for at ikke bartenderen skal tro at hun er mindreårig.

– Til daglig sminker jeg meg ikke så veldig. En blir litt forsynt på jobb. Det at jeg kan se ung ut, har gitt meg et spenn av roller som jeg er glad for. Jeg liker jo å forandre meg for en rolle og synes det er til stor hjelp, sier hun og drar seg litt i det lange røde håret og sier hun gjerne kunne tenke seg å klippe det kort og farge det platinablondt.

Men for tiden går hun og venter på om «The Last Kingdom» blir plukket opp for en ny sesong, og om hennes figur skal være med videre. Da må sveisen helst være slik den var i første sesong.

– Jeg kan ikke si for mye om handlingen, men det er sånn at jeg venter på hvorvidt det blir mer.

Kritikk

En del av jobben som skuespiller er også å forholde seg til kritikere.

Ikke alltid like enkelt, innrømmer hun.

– Jeg er opptatt av at publikum skal få gjøre opp sin mening. En kritiker er én person med sin smak. Det er klart at det er hyggelig med gode anmeldelser. Samtidig må man kunne se på et prosjekt som vellykket, uavhengig av kritikerne. Der er det nok litt forskjell på oss unge, kontra de som er mer erfarne, som ofte velger ikke å lese det. Det er kjempetøft. 

– Hva er din styrke som skuespiller?

– Det er jo sånne ting som andre bedre kan svare på. Men: Jeg er ganske arbeidsom og iherdig. Og så er jeg ganske umiddelbar i følelseslivet, også privat. Det er en styrke. Men det er litt todelt, for en kan føle seg blottlagt. 

Kan være klossete

Bache-Wiig innrømmer gjerne at hun kan være litt klossete på praktiske ting.

– Det var en regissør, som sa til meg, med glimt i øyet at «jeg vet at du kanskje må jobbe litt ekstra nå, Julia, men jeg vil gjerne at du skal komme inn på scenen fra den andre siden». Jeg har stor tilgang på det emosjonelle, men kanskje noen utfordringer på det praktiske og fysiske. Det kan være litt komisk noen ganger. Men det er jo også en styrke som skuespiller at jeg kan le av meg selv.

For en som kanskje står på terskelen til et helt nytt kapittel i livet, er det naturlig å spørre: Hvor ser hun seg selv om ti år?

– Det er et tøft arbeidsmarked for min alder og jeg håper jo å fortsatt kunne jobbe. Samtidig ønsker jeg en god balanse, så jeg kan godt si at jeg håper på at familieliv og kunne kombinere det med å kunne jobbe, sier Bache-Wiig, som konstaterer at det er mange yrkesgrupper med ukurrant arbeidstid som klarer kombinere jobb og familie.

– Som teater er det veldig fint på DNS. Jeg tenker mye på det med balansen fordi jeg jobber veldig mye. Der blir jeg veldig inspirert av eldre kollegaer som beholder lekenheten og arbeidsgleden, rett og slett.

Kaffen er drukket opp og intervjuet ferdig. Julia Bache-Wiig takker for seg og vandrer av gårde i sine rosa gulljoggesko opp mot teateret. Klar for nok en kveld med magi. 

Kommentarer til denne saken