Gå til sidens hovedinnhold

Assistentene gir meg muligheten til å ha en mest mulig normal studietid

Artikkelen er over 1 år gammel

De får hverdagen min til å gå rundt, og jeg er så takknemlig for at jeg kan studere.

Meiningar Dette er eit debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.

Jeg er 19 år og går bachelor i økonomi og administrasjon på NHH i Bergen. Jeg har den sjeldne muskelsykdommen spinal muskelatrofi type 2, som gjør at jeg er veldig svak i armer og bein. Jeg kan bevege fingrene nok til å styre rullestolen og mobilen, men ellers trenger jeg hjelp til det aller meste i hverdagen, som personlig stell, spising og transport.

Dette betyr at jeg må ha med meg assistenter både på skolen, lesesalen, når jeg studerer på fritiden og ellers alle andre aktiviteter jeg deltar på i hverdagen. Derfor har jeg innvilget brukerstyrt personlig assistanse (BPA) 24 timer i døgnet.

På skolen trenger jeg blant annet hjelp til å skrive notater og bla i bøker under forelesning. Ting jeg gjerne skulle ha gjort selv, men ikke kan. Behovet mitt for å snakke med assistenten underveis i forelesninger og liknende, er litt utfordrende. Det kan være forstyrrende for medstudenter, men også for meg. Det er lett å falle ut eller ikke få med seg viktige detaljer.

Jeg er veldig glad for at jeg har mulighet til å ha assistenter med meg. Jeg hadde ikke klart å studere uten dem.

Heldigvis kan jeg se forelesningene på opptak nå, og ta pause når jeg trenger det. Selvsagt ville jeg foretrukket å kunne være på skolen under forelesningene, men på grunn av korona har jeg holdt meg mest hjemme denne høsten.

Assistentene er også med meg på sosiale sammenkomster. Selv er jeg jo vant til at jeg må ha en assistent med meg til enhver tid, men jeg merker at det kan være uvant for andre. Flere blir usikre på hvordan de skal forholde seg til en assistent, og hvem de skal snakke til. Mange blir også ubekvem av at det er en annen person til stede, som hører alt vi snakker om.

Heldigvis blir de fleste fort vant til at jeg har en assistent der, og det faller mer naturlig for dem etter hvert. For meg er det viktig at de rundt meg blir vant til at assistenten er der, men at de forstår at det er meg de er med, og snakker med.

Jeg merker også at på grunn av funksjonshemningen min, blir mange usikre på hvordan de skal møte meg. De fleste har fordommer om at jeg er mer skjør, og at man må være veldig forsiktig rundt meg. Dette stemmer heldigvis ikke.

Selv om jeg har lite bevegelse, tåler jeg en støyt. Det lærer de rundt meg etterhvert. Søsteren min og jeg kunne ikke lekeslåss som andre søsken, men har funnet andre måter å krangle på. Som liten kjørte jeg ofte etter (eller på) henne, mens hun for eksempel stakk av med lekene mine. Hun skjønte fort at jeg ikke kunne ta lekene tilbake, men heldigvis hadde jeg assistenter som kunne hjelpe meg. De er mine armer og bein, og har gjort at jeg kan leve et tilnærmet normalt liv.

I tillegg er mange usikre på hva de kan si til meg, av frykt for å såre. Dette er nok ulikt fra person til person, men personlig har jeg ingen problem med å snakke eller spøke om mitt handikap. Det er jo bare sånn jeg er; litt svakere i musklene enn de fleste.

Jeg sier alltid at det er bedre å stille direkte spørsmål, enn at folk tror noe som ikke stemmer.

Det har vært komplisert å søke om BPA-timer til studiet. Det har blitt mange mailer og telefoner til skolen, kommunen og min leverandør for å finne en løsning, og ikke minst finne ut hvem som har ansvar for å dekke lønn for assistentene mine de timene jeg er på skolen. Bergen kommune ønsker nemlig ikke å betale for disse 35 timene i uken som går til skole og skolearbeid, og mener studiestedet skal dekke dette.

Jeg var heldig da NHH sa ja til å dekke timene, men ikke alle studenter er like heldige. Kommunen betaler nemlig kun for nødvendigheter og fritid. Dersom jeg hadde valgt et studiested som ikke kunne dekke dette, måtte jeg ha valgt mellom å ikke ha assistenter på skolen eller å ikke studere. Da hadde jeg ikke studert.

Jeg mener kommunen burde dekke de 35 timene i uken jeg er på skolen, ettersom de hadde dekket disse timene dersom jeg bare satt hjemme uten studier eller jobb. Det vil være til alles beste at flere funksjonshemmede kommer i jobb, og pr. dags dato er bare cirka 40 prosent av funksjonshemmede i jobb.

Selv om det krever mye planlegging og logistikk for å få ting til å gå opp, og det kan bli utfordrende å ha assistenter med i sosiale sammenhenger, er jeg veldig takknemlig for at jeg har dem. De gir meg muligheten til å ha en mest mulig normal studietid, og være med på det jeg vil.

Bergen kommune svarer:

Vi forstår at det kan være vanskelig å forstå ansvarsforholdet mellom de ulike tjenestene. Helse og omsorg tildeler timer til brukerstyrt personlig assistanse for hjelp til nødvendige helse-og omsorgstjenester i hjemmet og til fritid. På samme måte har Nav ansvar for å tildele funksjonsassistenter til skole og arbeid.

Regjeringen og kommunene ser at denne ordningen med brukerstyrt personlig assistanse er utfordrende. Regjeringen har derfor satt ned et offentlig utvalg som skal foreslå forbedringer i ordningen, da det er mange i hele landet som mener det er behov for endringer.

Målet er at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta i samfunnet som alle andre. Bergen kommune imøteser utvalgets rapport og vil selvsagt følge opp endringer som eventuelt kommer.

Elin Wathne, direktør for etat for vurdering og rehabilitering i Bergen kommune.

Innlegget har blitt redigert av Bergens Tidende, der både innlegg og svar frå Bergen kommune først vart publisert. Serienne Vikebø har gått på Knarvik vidaregåande skule, og har tidlegare skrive for NH Ung i Avisa Nordhordland.

Kommentarer til denne saken